Skriv inn din e-post
Produkter
Finn blant alle våre produkter
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
Andre måter å finne på
I tillegg til å være en fleksibel, holdbar og skalerbar teknisk løsning med høy tetthet, er MPO/MTP en av de mest relevante teknologiene for å migrere systemer over til 40 og 100G Ethernet. En av utfordringene som nettverksdesignerne møter, er hvordan man sikrer riktig polaritet på sende-/mottaksfibrene fra start til mål eller ende til ende. Med TIA568-standarden kan dette gjøres på de tre måtene som beskrives nedenfor.
Prinsippene er de samme for MPO som for MTP. MPO er grunnbeskrivelse, mens MTP er et fabrikat med noe smalere mekaniske toleranser. I denne teksten bruker vi imidlertid MPO som samlebetegnelse for både MPO og MTP. Utformingen av kontakten (Key) gjør det mulig å håndtere polariteten på MPO-kontakten, som vanligvis har 12 fibre (den fås imidlertid også med 24, 36 eller 72 fibre). De to pinnene gir kontakten hann- eller hunn-funksjon. Hver MPO-kontakt har en nøkkel på en av de flate sidene av kontakten. Når den vender ned, kalles den key-down, og når den vender opp, beskrives posisjonen som key-up. Hullene på kontakten omtales som p1, p2 osv. opp til p12, fra venstre til høyre. En hvit prikk på siden viser i hvilken retning fiber p1 peker, men denne finnes ikke på alle kontakter. Se bildet nedenfor.
De tre metodene er beskrevet i standarden TIA568, og omtales som metode A, metode B og metode C. Det finnes tre kabeltyper tilpasset disse tre metodene: MPO-trunk-kabel type A, type B og type C. Nedenfor beskriver vi hvordan kablene kobles i de ulike metodene.
MPO-trunk-kabel type A: Type A, som også kalles rett kabel, har key-up på den ene siden og key-down på den andre. Det betyr at fiberposisjon p1, p2, … p12 går til p1, p2 ... p12 på den andre siden. Bildet viser hvordan du kobler til en type A-kabel.
MPO-trunk-kabel type B: Type B, som også kalles krysset kabel, har key-up på begge sider. Det vil si at fiberposisjon p1, p2, … p12 går til p12, p11 ... p1 på den andre siden. Bildet viser hvordan du kobler til en type B-kabel:
MPO-trunk-kabel type C: I en kabel av type C er fibrene krysset parvis, slik at den ligner på type A med key-up på den ene siden og key-down på den andre. På grunn av krysningen vil p1 på den ene siden bli p2 på den andre siden, p2 blir p1, p3 blir p4 og så videre. Bildet viser hvordan du kobler til en type C-kabel.
Hvilke MPO-kabler og LC(SC)-patchkabler som trengs, avhenger av hvordan fiberposisjonene polariseres. Koblingen fra LC(SC)-kontakten via MPO til LC(SC)-kontakten på den andre siden fullføres med duplex-Patch.
Duplex-patchfibrene fås i to utførelser: type A-til-A (rett kabel) og type A-til-B (krysset kabel). Duplex-patchfibrene er vanligst som patchkabel, ettersom den gir en direkte kobling mellom to SFP-moduler.
Bildet viser de to ulike måtene som patchkabelen kan kobles til på. Med type A-til-A møtes samme fysiske posisjon, og signalene går ikke gjennom (tegnet på to måter for å illustrere bedre hvordan det fungerer):
Ovenfor vises sende- og mottakssiden på SFP-en.
Metode A: I sammenkoblingsmetode A nedenfor brukes en MPO-trunk-kabel type A. I dette tilfellet må det brukes ulike typer FC(SC)-patchkabler for å oppnå riktig polaritet, og sender og mottaker møtes på sine respektive sider. På den ene siden må det brukes A-til-B, og på den andre A-til-A. Se figur 1 nedenfor.
Metode B: I koblingsmetode B brukes en MPO-trunk-kabel av type B som vender hele kontakten slik at posisjon 1 sendes til posisjon 12. Det benyttes her samme type patchkabel for A-til-B eller A-til-A. I dette eksempelet viser vi A-til-B, som er den vanligste varianten. En ulempe med denne metoden er at fiberparene blir regnet fra venstre til høyre på den ene siden, og fra høyre til venstre på den andre, ettersom fiberpar 1–2 kobles til 12–11. Det må derfor brukes tydelig merking. Se figur 3 nedenfor.
Metode C: I koblingsmetode C, der det brukes en MPO-trunk-kabel av type C, veksles nærstående par slik at man får en lignende koblingssituasjon som med metode A. Forskjellen er imidlertid at man kan bruke samme type patchkabel på begge sider (som i metode B), men at posisjonen på de respektive fiberparene vil være identisk på begge sider. Se figur 5 nedenfor.
Nettverksdesignere og installatører som benytter MPO-kabler, MPO-kontakter, MPO-kassetter og patchkabler for å forenkle installasjoner, kan bruke alle disse tre metodene for å skape et funksjonelt miljø, men fordelene og ulempene med de ulike metodene må tas med i beregningen.
MPO står for «Multi-fiber Push On». MPO-kontakten er egentlig en flerfiberkontakt, og er definert i to standarder: IEC-61754-7 (den internasjonale standarden for MPO-kontakter) og EIA/TIA-604-5 (denne standarden, som også er kjent som FOCIS 5, brukes først og fremst i USA). MPO-kontakten, som er basert på MT-ferrul-MTP-kontakten (vist på bildet ovenfor), kan utføre stabile, effektive forbindelser av 4, 8, 12, 24, 36 eller 72 fibre samtidig. Nedenfor ser du et detaljert bilde av en MPO-kontakt med 12 fibre til venstre og 24 fibre til høyre. Sendefibrene i en QSFP er vist i rødt, og mottaksfibrene i grønt.
MTP, som står for «Multi-fiber Termination Push-on», er en kontakt som er utviklet av USConec og bygger på MT-ferrul. Selv om MTP-kontakten er en utgave med høyere ytelse og bedre mekaniske og optiske egenskaper, er den fullt kompatibel med samtlige MPO-standarder. Ferrul er hylsen som holder optofibrene på plass i kontakten. Optofibrene limes fast i hullrommet i ferrulen.
Gigabit Ethernet
Kabel-TV og multimedia
Grensesnitt mellom aktive enheter
Eiendomsinstallasjoner
Rack-tilkoblinger mellom optiske svitsjer
Forbindelser mellom O/E-moduler (opto/elektrisk)
Telekommunikasjonsnettverk
Industri, medisin, osv.
MPO-kontakten har en komplisert struktur. Nedenfor ser du de ulike delene som kontakten består av.
Det finnes flere ulike typer MPO/MTP-kontakter på markedet, men man bør undersøke noen av følgende parametre før man velger kontakttype.
Det første som må avklares, er om MPO/MTP-kontakten skal være en hann eller hunn (se bildet).
Hannkontakten har to styrepinner, og hunnkontakten har to tilsvarende hull. Neste punkt gjelder innretningen av fibrene og ferrulene, som skjer gjennom disse nøye utformede styrepinnene og hullene. MTP tilbyr her høyere presisjon, og klarer over 500 innsettingssykluser i laboratoriemiljøer. De kan derfor være egnet for bruksområder med høy slitasje. Deretter må man velge antall fibre. Det vanligste er 12 og 24 fibre, men det er mulig å velge alt fra 12 til 72 stykker. Til slutt må det velges mellom singlemode- og multimodefiber.
Direktronik MPO-fiberkabler – raskere og rimeligere
MPO-kabling er en pratisk optisk løsning når behovet for større båndbredde har økt i datasenteret. En effektiv måte å gi 40Gb og 100Gb med høy ytelse. La oss lage din egen standardkabel – raskere og rimeligere